MELLOMALDEREN1050-1349



Mellomalderen


Middelalderen 1050-1349
I flere tiår etter kong Haralds Harderåds fall i England i 1066 var det fred i Norge. Snorre Sturlason forteller i kongesagaene at byen vokste, at kongene bygde kirker og at utenlandske kjøpmenn besøkte landet. Kong Olav var grunnlegger av Bergen. Han styrte landet fra 1067 til 1093. På denne tiden sa loven at alle kongesønner – ektefødte og uektefødte, hadde rett til å bli valgt til konger a bøndene på tinget når faren døde. Hvis de ble valgt, styrte de landet sammen i et samkongedømme, men det kunne lett føre til uvennskap og krig. Derfor hadde Olav Kyrre en stor fordel. Han var konge alene fordi han ikke hadde brødre.

Perioden ble kalt middelalderen fordi den kom mellom oldtiden og den såkalte nyere tid. Den blir ofte omtalt som den mørke middelalderen fordi perioden tidligere ble sett på som en mørk og barbarisk tid dominert av kirke og religion. Norges geografiske plassering i Europa har alltid påvirket vår utvikling. På bakgrunn av dette regner man med at middelalderen i norge startet for rundt 1000 år siden og varte frem til år 1537. de første årene etter at Olav den hellige døde i slaget på stiklestad, ble Norge styrt av sønnen til danskekongen. Dette var lite populært, så etter 5 år ble Olav den helliges sønn Magnus hentet fra Russland. Listen over konger som styrte landet er lang, så en del konger regjerte kun i korte perioder. Mange av de fikk utrettet lite mens de hadde makten, men andre hadde en mer omfattende ettermæle som foreksempel Sigurd Josalfare som reiste til jerusalem i tiden etter 1349 da svartedauen kom til Norge. Men regner med at så mange som 2/3 av befolkningen døde av svartedauen.
Senmiddelalderen i norge regnes enten fra 1319, da Norge og Sverige fikk felles konge, eller fra 1349, da svartesauen rammet landet.



Stordomstida 1217 - 1349

Norske historikere på 1800-tallet kalte 1200-årene "stordomstida" i norsk mellomalderhistorie. På denne tiden lot den norske kongen sine sendemenn forhandle om økonomi, utenrikssaker og giftemål over hele Europa.
Det tok tretti år før paven ville krone Håkon Håkonsson. Håkon Håkonsen ble kronet i Kristkirken i Bergen 29.juli 1247 av pavens utsending, då blei det holdt en kroningsfest for Håkon
index.jpgNordmennene handlet med mange land i Europa i stordomstida, og England var det viktigste. Der fraktet norske skip saltet sild, tørrfisk og trelast. Returlasten var for det meste korn, men også ulltøy og våpen. Møtet med utlendingene var lærerikt. I England og Frankrike lærte nordmennen nye byggmetoder. . Franske romaner og eventyr fra Østen var en populær underholdning. Litt etter litt blandet de seg med særnorske fortellinger, og slik fikk Norge sin egen folkedikting i middelalderen.
Norge blir en stat
I stordomstiden økte kongens makt. Han delte landet i 50 områder som ble kalt sysler, og kongens sysselmenn og deres folk krevde inn skatt av bøndene, og sørget for ro og orden. En sysselmann var utnevnt av kongen, og stillingen gikk ikke i arv, slik som i føydalsamfunnet ute i Europa. Kongen lønnet sysselmennene ved å gi dem deler av de bøtene folk måtte betale hvis de hadde brutt loven.I høymiddelalderen var skatten fra samene en god inntektskilde for kongen, og paven støtte de norske framstøtende. I 1270-årene lot sønnen til Håkon Håkonsson, kong Madnus Lagabøte, utarbeide en lov for hele Norge på grunnlag av de gamle landskapslovene. Denne Landsloven ble vedtatt på hvert av de ti lagtingene, noe som viser at kongen hadde respekt for bonderepresentantene på tinget. Kongen utnevnte lagmannen, ledere av et lagting, og han ble den egentlige dommeren. Kongen opprettet også et kontor for saker som angikk hele landet, slik det var vanlig. Kontoret ble kalt kanselliet, og kongens kansler var mektig. Han hadde lov til å bruke kongsseglet, et stempel som ble brukt i stedet for kongens underskrift. Øverst satt kongen, men han besteme ikke alt alene. det var viktig for han at de beslutningene han tok, ble godtatt og forslått av bønder og byfolk i Norge og av utenlandske sendemenn og fyrster. Derfor rådførte han seg med kongsrådet som bestod av de fremste adelsmennen i Norge og landets biskoper.


Borgerkrig i Norge 1130 - 1240.

Borgerkrigstiden kan grovt sett deles opp i 3 deler

  • Sporadisk tid mellom kongsemnene 1130 – 1160
  • Omfattende kamper mellom kongsemnene 1160 – 118
  • Birkebeinerane kjemper ned resten 1184 – 1240


De krigende partene i borgerkrigene hadde alltid kun ett hovedmål: å få sin mann på tronen. Krigene started da kong Sigurd Jorsalfare døde i 1130, dette gjorde at i de første tiårene av borgerkrigen skiftet alliansene og ble sentrert runt en konge eller høvding. Mot slutten av 1100 talet skilte to krigførende parti seg ut, Birkebeinerane på den ene siden og Baglerane på den andre siden. Disse to gruppene kom til en forsoning i 1217 og gjorde det til att det ble ett mer samlet regjeringsystem rundt kongen, og de fikk ettervert slutt på opptøyene.
I 1240 hadde hertug Skule Bårdsson ett siste mislykket forsøk på tronen og dette blir markert som slutten på borgerkrigstiden.
birkebeiner2.jpg

Bønder og byfolk i mellomalderen:

Under mellomalderen vert det rydda omlag 5000 nye gardsbruk og folketalet auka.

Under vikingtida var dei fleste bøndene sjøleigarar, men under mellomalderen skifta mykje jord eigar,
og i år 1300 var det meste av jorda i Norge leiglendigsjord.
Ein sjølveigar eide den garden han dreiv og ein leiglendig leigde jord av andre, og måtte betala ei avgift/landskyld.
Alle gardar var taksert ei viss landskyldverdi, omlag ein seksdel av avlinga på garden.
I år 1300 eide kyrkja 40% av landskylda, adelen 15-20%, kongen 5-10% og bøndene om lag 30%.
Grunnen til at bøndene var leigelendingar var mange. På 900-1000-talet tok kongane mange av gardane til motstandarane,
det same skjedde når kristendommen vart innført. All jord som ingen eigde var og kongen sitt, så når folk rydda ny jord
blei dei leigelendig under kongen. Det var og mange som gav kyrkja deler av garden som sjelegåve,
då hadde prestane og munkane i plikt til å be til gud om at sjela til givaren skulle få ei kort tid i sjelsilden.
Derfor vart kyrkja den største jordeigaren i mellomalderen.

Fleirtalet av bøndene betalte landskyld, og alle betalte skatt til kongen.
Dei var pliktig til å halde vegar og bruer ved like, når det braut ut krig var dei soldatar i leidangen og måtte
betale våpen ,skip og mat sjølve. Dei måtte og stilla hestar til disposisjon for kongen, både i krig og fred.
Bondefamiliane levde av det dei produserte på garden. På årlige marknader bytte bøndene korn med fisk
frå kystbygdene eller smør frå fjellbygdene, der folk hadde lite korn.
På 1200-talet måtte bondefamiliane gi om lag 20% av det dei produserte til kongen, kyrkja og adelen.
Husdyrhald var også livsviktig for bøndene, frå dyra fekk dei kjøtt og melk til mat, og skinn til klede og sko.

external image 800px-Detail_of_Les_tres_riches_heures_-_March.jpg

Det var fire viktige byar i mellomalderen: Nidaros, Bjørgvin, Tunsberg og Oslo.
I delar av året budde kongen i byen og han bygde kyrkjer og kongsgardar, kongen gav og eigne bylovar
og byane fekk eigen administrasjon. I byane var dei viktigaste bygningane i stein men elles var husa bygd i tre.
Folk som budde i byane skilde seg frå bøndene, men dei hadde felles handelsinteresser og byfolka var avhengige
av at bøndene kunne levere mat til dei.

external image Middle_Ages-b.jpg


external image moz-screenshot-1.pngexternal image moz-screenshot-2.pngexternal image moz-screenshot-3.pngexternal image moz-screenshot-4.png