Karen Helene, Torleif og Hege.

Vikingtida og mellomalderen.


vikingtiden

Vikingtiden varte fra ca 800 – 1066:

Det gjekk ut på at mennesker for ut på tokter til fjerne strøk. Der de både røvet, plundret og kriget, men de var ikke bare dette de gjorde, de var også flinke skipsbyggere, håndverkere, sjømenn, oppdagelsesreisende og handelsfolk. de bygde byer, koloniserte store områder og grunnla nye riker. disse folka er kjennetegnet som sjøkrigere, og ble kalla vikinger. Det var høvdingene som ledet vikingferdene. De hadde effektive våpen og en krigersk religion.
I Europa var der mange som spurte etter nordiske varer, og varebyttet ble stimulert av at Norden var mellomledd i handelen mellom Vest-Europa og Midtøsten. Svenskene reise østover mot de russiske elvene, mens Danskene var i flertall på toktene til Frankriket og England. Nordmennene reiste helst mot øyene i Atlanterhavet. Varene som blei spurt om var blant anna: pelsverk, hvalrosstenner, jern og kleberstein.

Vikingskip og sjømannskap:

Vikingene var flinke sjøfolk og med gode skip, i Norden gjorde de store framskritt på 700-talet innenfor skipsbygging. De lærte seg og bygge skip av planker. Og de lagte skipene lave på midten, men de kunne ta mye last for de om. De stakk ikke langt ned i sjøen, så de kunne ros oppover grunne elver. Skipene kunne og settes i land på sandstrender og fraktes over tømmerstokker. I skipene hadde de mat som holdt lenge, de hadde flatbrød, spekemat og tørrfisk. Kunnskaper om sjømannskap ble muntlig levert fra far til sønn.

Samlingen av Norge:

Som vikinghøvdinger flest var Harald Hårfagre opptatt av å øke sin makt og rikdom i strid med andre nordiske høvdinger. I løpet av 800-talet hadde mange fått økt inntekter fra handel, plyndring og utpressing. Rikdommen gav høvdingene muligheter til å utvide de gamle maktposisjonene. Harald Hårfagre blir beskrevet som en småkonge

Håkon den gode:

Harald Hårfagre hadde en sønn, som hette Håkon. Harald sendte han til England til den Engelske kongen. Der blei han kristnet. Vikingenes nordiske konger ble påvirket av utenlandske forbilder. De kan ha sett positivt på at kirken gav kongen makt på bekostning av vanlige høvdinger. De kan ha påvirket flere nordiske høvdinger som ville bli konger, til å gå over til kristendommen. Når Harald døde rundt 940, blei det kamper mellom sønnene hans om hvem som skulle arve riket. Det var Håkon som tok over riket, og fikk navnet ”den gode”, fordi han hadde et godt forhold til bøndene. Håkon lovet at han skulle respektere gammel lov og rett.
Håkon den gode, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson prøvde å innføre kristendommen. Alle møtte hard motstand, og det var først etter at Olav Haraldsson ble drept i slaget på Stiklestad i 1030 og opphøyd til helgen at hårfagreættens kongedømme ble befestet.

Harald Harråde:

I 1945 Harald presses Magnus den gode til å akseptere han som samkonge, og då Magnus døde året etter, Ble Harald enekonge.

Avslutting av vikingtida:

Vi regner vikingtiden som avsluttet med Harald Hardrådes død i 1066, da han forsøkte å erobre England.
Mellomalderen 1050- 1349.


I fleire tiår etter at kong Harald Hardråde fall i England i 1066, var det fred i Noreg. Snorre Sturlason fortel i kongesagaene at byane voks, at kongane bygde kyrkjer, og at utenlandske kjøpmenn kom til lande. Snorre framhever mellom anna grunnleggjar av Bergen. Olav Kyrre. Olav styrte landet frå 1067 til 1093 og i sagaen heiter det: ” Han var ein særleg vennesæl i konge , og hadde stige mykje i rikdom og glans i styretida hans.
På denne tida sa lova at alle kongssøner – ektefødde og uektefødde hadde rett til å bli vald til konge av bøndene på tinget når faen døydde. Dette førte til mange uvenner og krig, Derfor hadde Olav Kyrre ein stor fordel. Han hadde ingen brødre han måtte dele makta si med.



mynter.jpgBorgarKrigane 1130 - 1217


I 1120 åra styrte sonesonen til Olav Kyrre, Sigurd Jorsalfare i Noreg. Han var konge åleine fordi dei to brørne hans var døde. Kong Sigurd hadde sonen Magnus, og han skulle ta over makta etter faren.
Sigurd og Magnus fekk ein farleg utfordrar i iren Harald Gille ( Gunds tenar ) han va
Henta til til landet av ein norsk stormann og hevda at han var bror til sigurd. For å bevise at han var kongsson, gjekk Harald Gille berrføtt over sju glødande plogjern, og sagae fortel at føtene hans var uskadde tre dagar seinare. Denne guds dommen godtok kong Sigurd, men Harald Gille måtte love ikkje å krevje kongemakt før Sigurd og Magnus var døde.
Harald Gille og stormennene som støtta han, heldt ikkje ord. Da sigurd Josalfare døydde i 1130, vart Magnus vald til konge, men det vart også Harald Gille. Mennene klarte å fange Magnus, og dei hogg av han dei eine foten og stakk ut auga på han. Men Harald sjølv hadde ikkje lenge lang tid att. Snart vart han drepen av ein ny mann som hevda at han var kongs son. Noreg var inne i borgarkrigstida.

Borgarkrig?


Etter gammal skikk hadde alle kongssøner rett til å bli konge. Dessutan støtta mange stormen nye kongsemne for å få meir makt sjølv. Derfor er det mogleg å sjå borgarkrigane som ein kamp om ressursar. Kongsemne lova stormennene meir jord og delar av bøteinntektene.
Likevel er det grunn til å drøfte uttrykket ” borgarkrigstid”. Striden stod først og fremst mellom kongsekja og følgjet deira av profosjonelle krigarar. Mot slutten av 1100- talet breiare lag av folket trekte med. Da kom fleire tusen bønder og bymenn med i leidangen.





Storhetstiden.
Storhetstiden varte fra år 1217 til år 1349. Tretti år tok det før paven ville krone Håkon Håkonsson. Lederen for den katolske kirken så bort i fra at kongen var født utenfor ekteskap, siden han fikk en stor pengesum. Det ble holdt en strålende kroningsfest for Håkon Håkonsson i Bergen i 1247. På 1800-tallet kalte norske historikere 1200-tallet for storhetstiden. Vi vet at den norske kongen på denne tiden lot sine sendemenn forhandle om økonomi, utenrikssaker og giftemål ved hoff over hele Europa. Norges konge rådde over større landområder enn noen gang seinere. Kongen hadde også Island, Grønland og Færøyene under seg, og det store riket blir ofte kalt Norgesveldet. I storhetstiden handlet nordmennene med mange land i Europa og England var det viktigste. Da var det handel med skip, redskaper og mat. I England og Frankrike så lærte nordmennene nye måter å bygge på, og mange av dei norske festningene er blitt reist etter franske forbilder. Franske romaner og eventyr fra Østen ble en populær underholdning. De ble lest høyt for kongefamilier, hoffdamer og hirdmenn, og etter hvert fikk bønder og byfolk kjennskap til disse spennende historiene. Det var slik Norge fikk sin egen folkedikting i middelalderen. Nye generasjoner fikk kunnskap om middelalderkulturen.505194-7-1278244407844.jpg

Norge blir en stat

Konges makt økte i storhetstiden og han delte landet inn i 50 områder som ble kalt sysler, og sysselmennene krevde inn skatt av bøndene, ledet leidangen og sørget for ro og orden. En sysselmann var utnevnt av kongen, og stillingen gikk ikke i arv. Kongen lønnet dem ved å gi dem deler av de bøtene folk måtte betale hvis de hadde brutt loven.
Sysselmennene krevde også skatt av samene i Finnmark. Sysselmannen kunne kreve inn finnskatten på åremål, og en del av det han krevde inn, fikk han beholde som lønn. Skatten fra samene var en god inntektskilde for samene.
I 1270 årene lot sønnen til Håkon Håkonsson, kong Magnus Lagabøte, utarbeidde en lov for hele Norge på grunnlag av de gamle landskapslovene. Kongen opprettet også et kontor for saker som angikk hele landet, kontoret ble kallet kanselliet. Øverst satt kongen, men han bestemte ikke alt alene. Det var viktig at bønder og byfolk, utenlandske sendemenn og fyrster godtok beslutningene hans. Derfor rådførte han seg alltid med kongsrådet.


Bønder og byfolk i middelalderen
I middelalderen steg folketallet. Historikere regner med at Norge hadde om lag 170000 innbyggere på 1000-tallet og i år 1300 levde det mellom 300000-450000 mennesker i landet. De aller fleste var bønder. I storhetstiden bodde bare 15000-20000 mennesker i byene. Grunnen til økning tror de kommer av at de utnyttet fiskeresurssene bedre og nye driftsmåter og redskaper gjorde at bøndene kunne produsere mer mat.

Hvem eide jorda?
Folketallet økte mest på Østlandet, fordi det var mest jord å rydde der. Det vokste frem ca 3000-4000 nye garder. På vestlandet var det lite jord å rydde. I vikingtiden var de fleste bønder selveiere, de eide den gården de drev. Men i løpet av middelalderen skiftet mye jord eier, slik at det meste av jorda i Norge var leilendingsjord i år 1300. De har brukt skattelister og jordebøker fra tiden etter 1500 for å beregne dette. Trolig eide kirken 40 % av landskylda, adelen mellom 15% og 20%, kongen mellom 5% og 10%, mens bøndene eide resten, altså ca 30 %. På 900- og 1000- tallet ble mange av gårdene beslaglagt av kongen. Dette var til motstanderne, og det samme skjedde da kristendommen ble innført. Loven sa at kongen eide jord som ingen andre eide. På 1100- tallet fikk bøndene det vanskelig siden folketallet økte og gårdene ble delt. De kunne bli nødt til å selge en del eller hele gården.
stavkyrkje.jpg
Levekår i bondesamfunnet
Bondefamiliene betalte for at kongen, adelen og kirkens menn kunne leve godt. Flertallet av bøndene betalte landskyld, og alle betalte skatt til kongen. Når det var krig var bøndene soldater i leidangen og våpen, skip og mat måtte de betale selv. Veier og bruer var de pliktige til å vedlikeholde. Fra 1300- årene betalte bøndene avgiften tiende til kirke, samtidig som de vedlikeholdt kirkebygningene rundt om i landet. På 1200-tallet måtte bondefamiliene gi om lag 20 % av det de produserte, til kongen, kirken og adelen. Selv om folketallet økte, var dødeligheten høy, og menneskene hadde døden nær innpå seg. Sannsynligvis var gjennomsnittlig levealder godt under 30 år. Hygienen var ikke så god å folkesykdommene var det mange av. Bøndene levde av det de produserte på gården. Bøndene dyrket åkere, og overskuddet byttet de mot fisk. På åkrene dyrket bøndene lin som kvinnene kunne lage klær av. Husdyrhold var også viktig, kjøtt, melk og skinn til klær og sko. Kone og mann drev garden og viss den ene døde var det til å raskt gifte seg igjen. Det var fordi at gården krevde sitt.

Byfolk
De fire viktigste byene i middelalderen var Nidaros, Bjørgvin, Tunsberg og Oslo. Historikerne mener disse var naturlig handelsplass, og kongen og kirken gjorde at byen vokste. Kongen bodde i byen deler av året, og han bygde kongsgårder og kirker. Byene ble kongelig og kirkelig administratorsentre, og handelen blomstret. Kongen gav byene bylover og fikk egen administrasjon. Byfolkene skilte seg fra bøndene som bodde i distriktene. By folkene var avhengig av at bøndene kom å gav mat til dem. Kjøpmennene hadde høyest status etter kongen og kirkenes menn. Kongsgårder og kirker i byen ble oftest bygd av stein, men ellers var husene bygd av tre.
OII_samling_x_(1).jpg

Unionstiden begynner
Kong Håkon Håkonsson nye tronfølgelov av 1260 påbød enekongedømme, og kongens eldste ektefødte sønn skulle arve tronen. Håkons sønnesønn, Håkon 5. Magnusson, fikk en datter som het Ingebjørg, men fikk ingen sønn. Han forandret derfor på loven slik at også dattersønner kunne arve riket, og han gikk med på at Ingebjørg giftet seg med en svenske. Hertug Erik sv Sødermanland. De fikk sønnen Magnus, men faren døde i 1318 da gutten var to år gammel. Året etter ble Magnus valgt til konge i Sverige. Våren 1319 så den dødssyke Håkon 5. med uro på kongedømmets framtid i Norge. Han tilkalte landets fremste menn og fikk dem til å sverge på å verne rikets selvstendighet og at ingen utlending skulle få borg eller len i Norge. Då Håkon døde, arvet lille Magnus Eriksson den norske tronen slik at Sverige og Norge kom i personalunion. Nå ble det bestem at det norske kongsrådet skulle bli kaldt riksrådet, og kongsmoren skulle skulle styre med Magnus til han ble myndig. I tiårene som fulgte, prøvde Ingebjørg og Magnus å erobre Skåne fra kongen av Danmark. Det kosten den norske staten dyrt. Magnus og moren ble satt utenfor riksstyret. Slik ble det norske riksrådet er selvstendig statsorgan. Det var situasjonen da katastrofen rammet Norge i 1349.